Hva er egentlig en COP?

August 4, 2015

Når det gjelder klimaendringer, finnes det mange navn å huske. Men i dag skal vi forklare det som kanskje er det viktigste i 2015, COP, eller Conference of Parties.

 

Hva er en COP?

Vi starter med det tørreste: En Conference of the Parties er det styrende organet i en internasjonal konferanse. Enten målet er å kontrollere tobakksbruk eller kjemiske våpen, så omfatter begrepet COP alle partene som er involvert og beslutningsprosessen for evaluering og håndheving av reglene for konferansen. I år er det Frankrike som er vertsnasjon for 21. United Nations Framework Convection on Climate Change COP (COP 21). Målet er omfattende og varige beslutninger om hvordan vi skal reagere på klimaendringene.

Hvordan begrenser COP utslipp?

Det er komplisert! I utgangspunktet er COPs merittliste når det gjelder det å gjøre utslippsbegrensninger «juridisk bindende» ganske uoversiktlig (det er ganske naturlig, når man snakker om 200 forskjellige land). Det kan være nødvendig å be en advokat om å hjelpe deg med å forstå nyansene i hvordan tidligere COP-avtaler ble håndhevet. I visse tilfeller har det vært opptil de enkelte partene å ratifisere avtalene i sine egne land før de kan implementeres på globalt nivå.

Uansett gjelder ikke avtaler hvis et land melder seg ut. Da President Clinton underskrev Kyoto-protokollen i 1997 for eksempel, (den første store COP-beslutningen om reduksjon av CO2-utslipp), ratifiserte ikke USAs kongress avtalen, og i 2001 avviste Bush-administrasjonen hele protokollen. I tillegg fantes det tingen konsekvenser for landene som ikke oppfylte utslippskravene, selv etter at Kyoto-protokollen trådte i kraft i landene utenom USA. Så lenge COP har eksistert har det ikke overraskende kommet krav fra miljøvernere om at utslippsbegrensningene må håndheves mye strengere.

Hvorfor er det så komplisert?

Helt fra starten av krevde United Nations Framework Convection on Climate Change (UNFCC) sine prinsipper at det ble gjort tiltak mot klimaendringene som reflekterer et «felles men forskjellig ansvar» for de involverte partene. Enkelt sagt så viser dette til forskjellene i historiske utslipp mellom utviklede land, som USA, og utviklingsland, som Zimbabwe. Da UNFCC utformet prinsippene sine hadde de industrialiserte landene allerede sluppet ut karbondioksid i halvannet århundre. Til sammenligning er det åpenlyst at landene som nettopp har begynt å utvikle økonomiene sine står bak en mye mindre del av de historiske karbonutslippene som nå forårsaker klimaendringer.

Men hvis du ser på den ekstremt kompliserte analysen av hvor mange prosent av karbonutslippene som hvert land egentlig står bak, er det lett å forstå at forhandlingene om hvor mye hvert av landene skulle redusere utslippene sine – og hvor mye ressurser som skulle gis til utviklingslandene så de kunne tilpasse seg klimaendringer forårsaket av utviklede land – var spente.

Har det skjedd noen fremgang?

Det korte svaret er ja, men det har tatt nesten 20 år. Kyoto-protokollen tillatte at utviklede land kunne fortsette med utslipp og å utvikle økonomiene sine, mens byrden med utslippsreduksjon ble plassert på de mer utviklede landene. Siden USA trakk seg, og den raskt voksende kinesiske økonomien begynte å ta over plassen som verdens største kilde til karbonutslipp, var det tydelig at det var behov for et annet rammeverk.

En ny avtale ble påbegynt på Bali i 2007, og USA godtok å delta i videre forhandlinger. Innen 2009, i København, hadde alle partene for første gang godtatt å begrense utslippene, og de største økonomiene på planeten satte seg et felles mål. Det som ikke ble avtalt, og som fremdeles er under forhandling, er hvordan partene skal gjennomføre utslippsbegrensningene som ble avtalt i 2009.

Hva vil COP 21 beslutte?

Vitenskapen om klimaendring er tydelig. Hvert år opplever vi rekordhøye temperaturer rundt om i verden, og flere og flere studier advarer nå om helsemessige og økonomiske problemer knyttet til klimaendringene. Mange av COP-landene har allerede sendt inn sine Intended Nationally Determined Contributions (INDC-er, enda et akronym) der de beskriver utslippsreduksjonene sine. Før Paris-konferansen må alle landene bekrefte hvordan de skal kutte utslippene, så vil forhandlerne sette seg ned og utarbeide det som forhåpentligvis blir en tydelig plan for hvordan vi skal nå disse målene. Dette skal omfatte en mekanisme som gir økonomisk støtte til land som sliter med å nå disse målene, mens de samtidig må tilpasse seg værforandringene som klimaendringene fører til.

Hva kan vi gjøre for å påvirke COP?

Uansett hvordan ting går, må vi fortsette å presse verdens ledere til å forplikte seg til å bruke 100 % ren energi innen 2050. For å delta i dette, trenger du bare å skrive under Avaaz-kampanjen nedenfor.